Publiserte artikler fulltekst

Da jeg var 17 år og gravid

Av Nina Staff , dagsavisen.no30/01/2014 03:05

Forslaget om reservasjonsrett for fastleger bringer meg 41 år tilbake i tid. Den gang kongerike Norge hadde abortnemnder også for tidlig svangerskap. Da var jeg 17 år og gravid. Min daværende kjæreste hadde stukket av. På grunn av min umyndighet måtte jeg involvere min alkoholiserte mor og berette om min tilstand til henne. Hennes reaksjon var en ny runde med alkohol. Inntyllet i skam ville hun ha svar på hvordan jeg kunne gjøre dette mot henne.

Etter uutholdelig mye venting fikk jeg time hos nemndens høye herrer, med min mor på slep. Jeg husker disse herrene som satt bak sine fjonge skrivebord og spurte meg blant annet om hvor mange rom det var i huset i Drammen. Det var min ekskjærestes barndomshjem de snakket om, et hus jeg ikke engang hadde vært i. Formodentlig et spørsmål for å finne ut om det var plass til meg der, med mitt kommende barn og en kjæreste som hadde stukket av fra hele greia. Nemndens utspørringer var ferdig og jeg ble henvist til gangen for å vente på nemndens avgjørelse. I mellomtiden hadde min mor forsvunnet, skammen ble vel for tung å bære. Jeg fikk et oppmuntrende klapp på skulderen av en sykepleier, det var det klappet som tok meg helberget gjennom den dagen. Ensommere har jeg aldri følt meg. Aborten ble innvilget, tre dager før 12-ukersgrensen.

Jeg ser for meg en ung fortvilet jente, anno 2014, som ikke ønsker å gjennomføre et svangerskap. Hun går til fastlegen for å få innvilget abort. Hun blir møtt slik: «Er du sikker på dette? Du er så ung og uerfaren, og har kanskje ikke sett alle konsekvenser av ditt valg? Jeg er din fastlege, men jeg har min overbevisning, og jeg gjør det jeg kan for å beskytte den svakeste. Den svakeste er ikke deg, det er det ufødte liv. Er du sikker på at det ikke er plass til deg i din kjærestes barndomshjem? Du skal se det går fint, og du vil nok få all den hjelp og støtte du vil trenge for å klare deg gjennom graviditet og barnefødsel, og dere vil leve lykkelig i alle deres dager.»

Poenget mitt er at reservasjonsretten vil få mest innvirkning på helt unge og sårbare kvinner. Det ligger mye maktutøvelse i dette. En makt til å påvirke andres liv. Unge kvinner blir påført skam. De blir testet på sine holdninger om det ufødte liv, og hvor det da blir egoistisk å prøve å ta vare på sitt eget. Ingen kvinner skal bli utsatt for det.

Det hører ikke hjemme noe sted. 40 år etter at fri abort ble innvilget, skal vi bale med reservasjonsrett og skam og høymoralske menn og kvinner i hvite frakker. Man skal få innvilget sin abort, og ferdig med det. Det finnes vel ingen kvinner som befinner seg i en vanskelig situasjon som sjekker ut et register for å finne ut hvilke leger som har reservert seg. Jeg håper dette forslaget aldri blir noe av og at Høyre fristiller sine representanter til å stemme mot dette forslaget.

Agenda Magasin Publisert 27.12.2016 Tekst: Lena Ronge Foto: Nina Staff

FOTO: Nina Kaaresdotter Staff.27 DES 16

Flystripen uten avgangstid

 av Lena Ronge & Nina Kaaresdatter Staff 

Flyktningene i Hellas leser nyheter på nett og vet ingen vil ha dem.

DEL ARTIKKELDel på FacebookDel på TwitterDel på mail

Avtalen mellom EU og Tyrkia om at alle syriske flyktninger som kom til Hellas etter 20. mars 2016 skulle returneres, har fått enorme konsekvenser for tusenvis av mennesker på flukt.

Motvilje i Tyrkia til å følge opp avtalen fordi EU ikke har holdt løftet om å gi tyrkere visumfrihet i motytelse, har ført til at Tyrkia-returene mer eller mindre har stoppet opp.

Offisielle tall anslår at det i dag finnes 63 000 registrerte flyktninger strandet i Hellas. 63 000 menneskeskjebner som venter på de tre asylintervjuene man må ha, før man får utdelt et trygt land å reise til.

Men det fantes også håp.

I påsken 2016 jobbet jeg som frivillig for Dråpen i Havet i Pireus. Det hersket kaos, med sykdom og store sanitære problemer. Folk bodde i telt rett på bakken. Men det fantes også håp. Verden ønsket flyktningene velkommen. Og selv om Tyrkia og EU hadde signert avtalen om retur, rådet optimismen blant beboerne i leiren.

Da grensen mot Makedonia ble stengt for ni måneder siden, flyttet over 30 000 mennesker fra Idomeni i Nord-Hellas til blant annet de to leirene Cherso og Nea Kavala. Jeg reiste også denne gang med Dråpen i Havet og jobbet frivillig i begge leire.

flyktninger-4-foto-nina-staff
I Cherso bor flyktningene i telt, ikke i konteinere, som i andre leire. Foto: Nina Kaaresdotter Staff.

I Cherso bor flyktningene i telt. Leiren er bevoktet av det greske militæret. De skal passe på sikkerheten, men virker mest opptatt av å skrive navnelister over hjelpearbeidere som skal inn. Ser de noen med kamera, må alle bilder slettes. Flyktningene selv vil gjerne at verden skal vite. Vi smugler kamera inn under jakken.

Det lukter bål; luften er tett av røyk langs stiene mellom teltene. Klesvasken henger ute. Det finnes ingen strøm. Bare kaldt vann.

På grunn av den bitende kulden, er behovet for varme klær prekær. Vi skal være med på klesdistribusjon. Mange av flyktningene er vant til å få en pose i hånden med ferdig utvalgte klær ut fra kjønn og alder. Denne gangen settes det gjerder opp rundt klesstativer fulle av brukte klær. De skal få velge selv: én genser og én jakke til hver. En og en teltrekke ropes opp over høyttaleren. De får en halv time.

Vinden går gjennom marg og bein. Det er snø i lufta. De fleste er barbeinte i plastikksandaler.

flyktninger-2-foto-nina-staff
Det har bodd flere tusen mennesker her i Cherso. Nå er det to hundre igjen. Foto: Nina Kaaresdotter Staff.

Han kommer med kone og to tenåringer. Mannen og sønnen plukker raskt ut noe varmt. Mor og datter bruker tid. De har vært i leiren i ni måneder og skal ingen steder. De snakker godt engelsk og smiler høflig når vi tilbyr hjelp.

«Not good» sier de og peker på fraflyttede telt.

Moren finner en jakke hun tror vil passe datteren. En rød, tjukk boblejakke. Datteren har funnet en tynn, kort jakke, innsvinget i livet. Datteren prøver jakken og den sitter som et skudd. Smilet når øynene. Moren henger den røde jakken på plass. Tenåringer, sier hun til oss og rister på hodet. Noe normalt i alt det unormale – en tenåring, som ikke bryr seg om kulden, svinser glad bort til teltet i rosa crocks uten sokker. Hun holder stivfrosne fingre over bålet.

To små jenter vil vise oss rundt etter klesutdelingen. Fem og syv år gamle venninner. Hånd i hånd. Musefletter og genser med prinsessetrykk. «Not good» sier de og peker på fraflyttede telt. Søpla flyter. Det lukter plastikk av røyken fra bålet vi går forbi. Alt av tre er brent opp. Folk roper på oss: ta bilde, ta bilde. Fortell hvordan vi har det. Soldatene fra militæret spiller kort i den varme kontrollbua.

Det har bodd flere tusen mennesker her i Cherso. Nå er det to hundre igjen. De fleste er barnefamilier. Ryktet sier leiren skal legges ned snart. Ingen vet hvor de blir flyttet. Alle snakker om det andre intervjuet – da det bare er ett intervju igjen før man får utdelt et land og en ny fremtid. På det andre intervjuet kan man krysse av åtte land av 24 man gjerne vil til. Listen over hvem som skulle på annen gangs intervju, ble hengt opp i september. De som ikke sto oppført der, fikk vite at neste liste henges opp i april 2017. En ny iskald vinter i leir venter.

Flyktningene leser nyheter på nett og vet ingen vil ha dem.

De to små jentene vil vise oss skolen. Veggen er malt med hjerter og regnbuer. Peace og love, står det. Vi går inn og ser barna male smilende ansikter, fjell med solnedganger og røde blomster. Noen synger barnesanger. Skolen er egentlig et telt med blikk rundt. Det kommer frostrøyk av munnen i det de kaller klasserommet.

De seks unge guttene bor sammen i en konteiner. Noen av dem er muslimer, noen ikke. På spørsmål om det er et problem, skjønner de ikke hva jeg mener. De prøver å se fremover. Prøver å holde motet oppe. De har bare hverandre.

– Vil du høre min historie? spør den ene.

flyktninger-5-foto-nina-staff
Nea Kavala ligger på en flystripe. Foto: Nina Kaaresdotter Staff.

Sharvan er en 19 år gammel kurder fra Aleppo i Syria. Har levd et liv som oss, med skolegang og studier. Søsteren hans er tolv år eldre og gift i England. Broren er ti år eldre og måtte flykte for to år siden.

Sharvan er attpåklatten i familien. Han skjønner det snart er hans tur når han ser foreldrenes alvorstunge ansikter. Når universitet Sharvan går på blir bombet, er tiden inne. Foreldrene har ikke penger til å bli med.

Sharvan snakker med dem på Skype så ofte han kan. Den siste uken har han ikke kommet frem.

Selv om jeg var 18 år, følte jeg meg som et barn.

Sharvan spør og graver. Lurer på hvordan vi feirer jul. Sier han har lyst til å lære seg å gå på ski. Han håper å komme til et land der det er snø. Et land der han kan leve det livet foreldrene ønsker for ham.

– De har ofret eget liv for at jeg skal kunne ha det bra, sier han.

Han forteller om flukten. Om redselen og ensomheten i et iskaldt telt. Helt alene. Når minnene blir for påtrengende, spør han om påsken i Norge. Maler vi egg? Det pleier de å gjøre i Syria. Til jul baker moren til Sharvan kake og inviterer familie og venner. Barna får gaver. Sharvan smiler.

Mafiaen herjet og mange var desperate.

Så fortsetter han, nesten mekanisk:

– Vi var over 4 500 mennesker her i Nea Kavala. Særlig på nettene var jeg redd. Jeg kjente ingen. Selv om jeg var 18 år, følte jeg meg som et barn. Er man voksen når man er 18 i Norge? Leiren var full av slanger og rotter. Mafiaen herjet og mange var desperate. Vi hadde ikke strøm og de sanitære forholdene var forferdelige. Heldigvis bodde det en familie i teltet ved siden av meg. Moren der var snill. Hun gjorde at jeg følte meg litt mindre alene.

flyktninger-6-foto-nina-staff
Selv om konteinerne er utstyrt med aircondition med varmepumpe, er det sjelden det kan brukes. Foto: Nina Kaaresdotter Staff.

Nea Kavala ligger på en flystripe. Den nedlagte flyplassen er omgitt av snødekte fjell. Kulda er annerledes enn i Norge. En middelaldrende skredder vi snakker med, forteller han er fra et fjellfolk i Syria og vant til snø og minusgrader.

– Men jeg har aldri i hele mitt liv frosset slik som her, sier han. Vi forstår hva han mener. Den vakre utsikten hjelper lite.

Teltene i Nea Kavala er byttet ut med konteinere. Flere har flyttet til andre leire lenger sør og nå bor det 850 mennesker her. 80 prosent av barna er under 15 år.

Strømnettet er en vits. Selv om konteinerne er utstyrt med aircondition med varmepumpe, er det sjelden det kan brukes. Noen stjeler strøm fra militæret, som også her har ansvaret for sikkerheten. Ledninger ligger uisolerte på bakken mellom de hvite boksene. Regner det, risikerer man livet når man beveger seg langs flystripen.

Dusjene har bare kaldt vann.

En av hjelpeorganisasjonene deler ut varmeovner med en væske man skal fylle på som en alternativ varmekilde til den manglende elektrisiteten – keronise, en illeluktende parafinvariant. Dunken med væsken er full av advarsler. Få av Nea Kavalas innbyggere våger å ta dem inn i de små konteinerne de bor i.

Etter hver tiende konteiner, finnes dusjer og toaletter. Dusjene har bare kaldt vann, med mindre solen varmer vannledningene, som ligger oppå bakken.

Sharvan forteller at konteinere tross alt er bedre enn telt, men at dagene blir lange. Jobben som oversetter hos Dråpen i Havet hjelper ham. Han får betalt i dråper, en slags monopolpenger, som kan brukes i den nystartede innendørs butikken organisasjonen har startet. Leirens beboere får utdelt digitale dråper hver fjortende dag som de kan handle for. I butikken kan de velge det de trenger av klær og utstyr. Etter at vi reiser hjem, har butikken også fått inn olje og salt, takket være donasjoner. Listene over hvilken konteiner som får en halvtimes handletid, henges opp én gang i uken.

Vil du komme, mamma? spør han.

Det nærmer seg avreise for oss. Sharvan og vennene fra konteineren vil invitere på middag. De bruker en halv dag på forberedelser.

– Vil du komme, mamma? spør han. Jeg må klarne halsen før jeg takker ja.

flyktninger-7-foto-nina-staff
Jeg reiser hjem med større motløshet. Denne gangen møtte jeg så stor resignasjon og håpløshet. Smil som ikke nådde øynene, forteller Lena Ronge. Foto: Nina Kaaresdotter Staff.

Han kalles politimannen og hjelper med sikkerheten for Dråpen i Havet. Han får betalt med dråper, slik alle hjelpere gjør. Politimannen har bodd med sin familie i Nea Kavala i snart ett år. Ansiktet er alvorlig. Han rister ofte på hodet. Etter to dager i leiren, inviterer han oss på te. Kona til politimannen er mild og smilende. Hun serverer te og lager små tyrkiske brød med ost, spisskummen og mynte, stekt over en liten primus inne i konteineren. Hun synes det er flaut ikke å kunne servere oss mer. Noen ganger sparer de noen godsaker og inviterer til skikkelig middag. De elsker å lage mat sammen. Vi sitter på gulvet inne i konteineren.

Han ser med tomt blikk på skjermen.

Familien har fått utdelt en pose epler tidligere på dagen. Politimannens kone skreller dem og legger båter foran oss. Gulvet er dekket av militærtepper. De to barna sitter apatiske foran en pc-skjerm. Den ene sønnen var tre måneder da de måtte flykte fra Aleppo. Han kjenner ikke til noe annet liv. Han ser med tomt blikk på skjermen når vi blir vist filmen fra familiens flukt over havet. Politimannen forteller hvor lykkelige de var da de kom i land i Hellas. Han hadde ikke trodd han skulle sitte i en konteinerboks, ett år senere, med en like usikker fremtid. Han rister på hodet. Så forteller han hvorfor de måtte flykte:

– Kona mi satt hjemme med sine fire brødre da to menn fra Assad-regimet kom inn og skjøt dem. Vi vet fremdeles ikke hvorfor. Min kone ble spart.

Drømmen om Europa var det eneste som holdt oss oppe.

– To av mine nære venner ble senere drept av IS. De halshugget hele familien. Yngste barnet var fire.

– Selv var jeg politimann og derfor svært utsatt. Vi måtte ta med oss barna og flykte. Vår eldste var to år. Den yngste bare et spebarn. Etter en farefull ferd, endte vi i en leir i Tyrkia. Det var uverdige forhold der. Tenk deg selv, to små barn i telt i tre år. Ikke kunne jeg jobbe, barna fikk ikke gå på skole. Drømmen om Europa var det eneste som holdt oss oppe.

Ansiktet til kona blir grått mens han forteller. Den eldste sønnen på syv, finner frem en app på telefonen som lager «funny faces». Han viser hvordan vi ser ut med hareører og tyrolerhatter. Alle ler høyt. Den yngste ser tomt ut i lufta.

Kona legger ansiktet i hendene.

Familien er ferdig med tredje intervju og sånn sett klare til å kunne få tildelt et land. Men bakgrunnen som politi er vanskelig. FN har foreslått at bare kona og barna skal dra.

– Vi er en familie, sier politimannen. Han rister på hodet. Kona legger ansiktet i hendene.

– Akkurat nå virker det som om Tyrkia er eneste alternativ. Da drar vi heller tilbake til Syria, så får de drepe oss der.

De kom langsmed jernbanelinjen utenfor pensjonatet. Mange tusen mennesker hver dag. Målet var grenseovergangen til Makedonia som ligger omtrent én mil herfra. Vi visste aldri hva som møtte oss på jobb. Det hendte hele gulvet i resepsjonen og kafeen var fylt med barnefamilier, utslitte etter mange dagers ferd til fots.

Flyktningene fikk ikke lov til å bruke offentlig kommunikasjon. Det spilte ingen rolle om de hadde penger å betale for transporten. Taxier eller busser som likevel tok med noen, ble bøtelagt.

Ikke én kriminell handling er rapportert inn som flyktningene har gjort.

Vi snakker med ekteparet som driver pensjonatet vi bor på. De forteller om måneder med kaos før hjelpeorganisasjonene kom på banen. Naboer og restauranter, bakerier og supermarkeder stilte med det de hadde. Ekteparet la hotelldriften på is. De forteller om takknemlige mottakere av hjelpen de ga. Ikke én kriminell handling er rapportert inn som flyktningene har gjort. Ikke én etter at de første fulgte jernbanesporet mot nord. Derimot gjorde forbudet mot offentlig transport det mulig for kriminelle bakmenn å drive stor smuglervirksomhet. Ekteparet nektet smuglerne overnatting i pensjonatet.

flyktninger-8-foto-nina-staff
Skolens vegger er malt med hjerter og regnbuer. Foto: Nina Kaaresdotter Staff.

Jeg reiser hjem med større motløshet. Denne gangen møtte jeg så stor resignasjon og håpløshet. Smil som ikke nådde øynene. Vi så klassiske tegn på traumatisering hos både voksne og barn.

Cherso ble lagt ned samme dagen vi dro hjem. Ingen vet hvor de 200 menneskene ble sendt.

DRÅPEN I HAVET

Lena Ronge og Nina Staff har reist ned til Hellas som frivillige for Dråpen i havet, ikke i egenskap av journalist/fotograf denne gang.

Dråpen i Havet ble offisielt stiftet 5.10 2015 med formål om å yte støtte til mennesker på flukt, med hovedfokus på barn og deres mødre.

I oppstarten besto arbeidet i å hjelpe flyktninger som kom til de greske øyene hvor vi var tilstede med koordinatorer og team av frivillige hjelpearbeidere. I dag har flyktningsituasjonen i Hellas endret seg, og organisasjonens arbeid består hovedsakelig i å være tilstede i flere av flyktningleirene på fastlandet og på øya Chios.

Her bidrar frivillige med utdeling av mat og nødvendig utstyr som ofte er gitt i form av innsamlinger og donasjoner.Les mer

Hva koster egentlig elbilen?

DEBATTKLIMANina Staff (tekst) og Knut Løvås (illustrasjon) (foto) 24. september 2019 Klassekampen

© Illustrasjon: Knut Løvås, knutlvas@gmail.com

Jeg er like vettskremt som de fleste andre, det haster å redde kloden. Mitt spørsmål er om vi gjør det på rette måten.

En dieselbil har som kjent noen utslipp. Det finnes to utslippsbegreper. Dieselbiler har sluppet ut mye NOx, men svært lite CO2. Med ny teknologi er NOx-utslippene redusert betraktelig, og med siste standard for utslipp fra dieselmotor, omdannes NOx til nitrogen og vanndamp. Selv gamle dieselbiler kan med letthet oppgraderes.

Det finnes milliarder av dieselbiler der ute. Man trenger ikke produsere en ny elektrisk bil for å spare miljøet. Med en oppgradering vil det rulle millioner av lite forurensende doninger rundt omkring på kloden.

Det er forskjell på Norge og andre land. Resten av verden har ikke hatt en brønn av olje fra Nordsjøen å lene seg på for å innføre miljøtiltak. Resten av verden kan ikke satse på at bilparken blir byttet ut med utslippsfrie el-biler. Jeg vil tro det koster penger å gjøre framsteg i rekordfart for klimaet, en utgift andre land ikke kan ta.

Og apropos elbiler: Hvor miljøvennlige er de egentlig? Man snakker om rekkeviddeangst og ladeangst. Det ville vært bedre å snakke om batteriangst. Litium-ion-batteriet er utviklet for å finne en erstatning for de miljøfarlige tungmetallene bly, kvikksølv og kadmium. Metallene er erstattet med lettere metaller som litium, nikkel og kobolt.

Disse mineralene utvinnes rundt omkring i verden. Brorparten av litium produseres i Chile og Argentina, de utvinnbare litium-reserver anslås til fire millioner tonn. Men verden må ha mer, og i Bolivia anslås en utvinning på fem millioner tonn. Bolivia er Sør-Amerikas fattigste land til tross for store naturressurser.

«Et litiumbatteri inneholder i snitt 21 kilo kobolt.»

60 prosent av verdens kobolt produseres i DR Kongo, under fryktelige arbeidsforhold. Barnearbeid er også rapportert i gruvene. Landet er rikt på naturressurser, men med elendig statsapparat, og en voldelig historie med krig, korrupsjon og undertrykkelse.

Et litium-ion-batteri inneholder i snitt 21 kilo kobolt. Prisen har svingt i takt med uroligheter i Den demokratiske republikken Kongo. Grunnet denne uforutsigbarheten og frykten for mangel på mineralet, hamstrer el-bilprodusenter mineralet. En rekke hedgefond har kjøpt opp og lagret tusenvis av tonn kobolt.

Tesla er bekymret for framtidas produksjon. De frykter råstoffmangel. Mercedes-Benz og Daimler har sikret sin egen batteribank i Polen. Volkswagen har sikret seg batterier til ti millioner biler, men frykter også for ressursmangel i framtida.

Det må nødvendigvis bli en ressursmangel. En usikker og uforutsigbar framtid for litium-ion-batterier. Det er ikke bare i el-biler man trenger litium. Det finnes et par mobiltelefoner der ute også som vil slåss om ressursene.

Hva skjer så? Blir det da en jakt på nye mineraler som skal utvinnes? Blir det en brutal jakt på ressurser? Hvordan blir det å handle med mer eller mindre korrupte regimer? Det var jo verden vi skulle redde?

Jeg ønsker meg en trygg og forutsigbar framtid, men føler meg ikke trygg på det.

post@ninastaff.no

Skrevet av:  Nina Staff, primært fotograf, Oslo og Blaker Publisert 01.02.21 05:28 Avisa Oslo

Ikke la oss kaste bort mer tid på fossilfri symbolpolitikk. De fleste gjør så godt de kan

OMSTRIDT: Dette er symbolpolitikk. Det er så symbolsk at noen MÅ bli rammet av dette forslaget, skriver Nina Staff om forslaget om fossilfrie soner. Foto: Nina Staff

 Nina Staff, primært fotograf, Oslo og Blaker 01.02.21 05:28Åpne deleknapper for artikkelen

Folk flest gjør det så godt de kan. Reduksjonen av fossile biler kommer til å gå av seg selv.

LESERBREVDette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Noen tanker og tilsvar på artikkelen: Skjermer Tøyen og Grønland: Her vil Ap ha det bensin- og dieselfritt

To politikere fra Arbeiderpartiet, Andreas Halse og Frode Jacobsen, på vandring i Oslo. Det gjelder forslaget til fossilt forbud i Oslo indre by.

Planen har vært å totalforby fossile biler fra områdene Tøyen, Grønland, Kvadraturen og Aker Brygge.

Men så har byrådet fått på pukkelen av FNB, Rødt, Frp og Sp. Områdene Tøyen og Grønland blir enn så lenge ikke inkludert i forbudet. SP mener folk er for fattige til at de kan bytte ut fossilbilen nå.

– Noen eier kanskje en sju-åtte år gammel bil, som fortsatt har noen år igjen, sier Halse.

Nina Staff. Foto: Tone Hermansen

I tillegg, i følge de to herrer på tur i Oslo, går ikke klimaregnskapet opp hvis alle samtidig skal bytte ut fossilen med noe elektrisk.

Når det gjelder Aker Brygge, viser de til at fagfolkene er i gang med en utredning.

Så hva gjenstår da? Jo, Kvadraturen. Og det er her det begynner å bli ekstra underlig.

Her uttaler herrene at de som bor her, har bilen i en garasje, og de bilene som står der er dyre, og da har de råd til å bytte til en elektrisk.

Er det slik politikerne går fram? Snuser rundt i garasjeanleggene for å sjekke ut bilparken?

Dette er symbolpolitikk. Det er så symbolsk at noen MÅ bli rammet av dette forslaget.

Og «vinneren» er de som eier en dyr fossilbil og bor i Kvadraturen.

Det viser seg altså at fossilforbud ikke har rot i virkeligheten.

Det blir for dyrt for de fattige (Tøyen og Grønland), det ble plutselig greit allikevel å kjøre en gammel diesel noen år til. De rike (Aker Brygge) ser det ut til at ingen tør å røre ennå.

Det mest vesentlige, klimaregnskapet kan ikke gå opp når alle skal ha en elektrisk bil samtidig.

Jeg har et forslag til de to herrer fra Ap, til MDG og SV.

Forén Oslos befolkning. La alle dra i samme retning. Dere lager bare splitt og hersk, forbud er det eneste dere klarer å finne på. Et forbud uten rot i virkeligheten.

Det skaper en enorm frustrasjon. Og frustrasjon har aldri vært en bærer for annet enn sinne og motstand. Alle ønsker en sunn og frisk klode, en mindre forurenset by. Alle vil faktisk bidra.

Og folk flest gjør det så godt de kan. Reduksjonen av fossile biler kommer til å gå av seg selv. Når den fossile bilen skal avgå ved døden, erstattes den av en elektrisk bil. Det blir for dyrt å kjøre fossilt.

De som eier en bil, kjører den så lite som mulig, slik er det allerede.

I Oslo nå er det strid mellom syklister og gående, mellom syklister og bilister, mellom parkeringsplasser og sykkelstier. Det er steile fronter i enhver diskusjon, uforenligheten rår.

Vi har samme mål for søren. Det er plass til alle i denne byen. Med smidighet og respekt for alles behov. Alle jenker seg litt, så går dette bra. Ikke la oss kaste bort mer tid på symbolpolitikk. Vi har en klode å redde.

AFTENPOSTEN. Publisert 01.02.2021

Vi bileiere er som alle andre

Jeg er ingen rik, middelaldrende mann. Der jeg bor, ser jeg ingen andre rike, middelaldrende menn som ruser rundt med sin fossilbil. Men hva vet jeg? Akkurat like lite som Oslos samferdselsbyråd Lan Marie Berg (MDG). Hvis hun da ikke har koblet registre som alder, rikdom og motorkjøretøy.

Dieselbilen min brukes 5 prosent av den tiden jeg er i Oslo. 2 av de 5 prosentene bruker jeg på å finne en parkeringsplass. Bileiere er også gående, syklende, kollektivreisende. Vi er som alle andre. Vi sorterer søppelet, skyller plast, kjøper miljøvennlig. Og vi trenger bilen.

Til Aftenposten sier Berg at Oslo-folk burde selge eller bytte ut fossilbilene snarest mulig. Kjør fossilt, men utenfor Oslo. Så det var ikke så farlig for miljøet allikevel, da. Så dette med en utslippsfri by er altså en våt drøm? Og det haster visst veldig.

Byrådet vil ha forbud mot fossilbiler i sentrum. Og det skal utvides. Jeg bor i bydel Sagene, og jeg kan ikke sitte og vente på å bli en lovovertreder. Det er urimelig og skaper en enorm usikkerhet.

Skammelig, sier Berg. Det var i forbindelse med Trygve Slagsvold Vedums (Sp) oppvisning med en dieselbil i Oslo.

Smak på disse ordene – «skam», «forbud». Er det sånn byrådet går frem? Dytter fossilbileiere foran seg og definerer syndebukken? Det vil være en naturlig prosess, den elektriske bilparken vokser seg naturlig frem. Alle fossilbileiere kan ikke snu seg rundt og kjøpe eller bytte.

Jeg er villig til å betale for å kjøre en dieselbil. Men jeg er ikke villig til å måtte flytte ut av byen, kun fordi Berg sier det. Det er mulig jeg drar, men da reiser jeg uten skam.

Nina Staff, Oslo